Det er i årenes løp anvendt en del ulike rørtyper til sliplining. Det er blitt benyttet både stive og fleksible rør - betong, tegl, stål, GAP, PE og PVC. I perioden 1980 - 1990 kom det frem mange kortrørssystemer til sliplining, mange med svært detaljerte systemer omkring stikkledninger og kummer. Nå er det nesten ingen systemer med kort-rør på det europeiske markedet. Den vesentligste årsaken til dette kan tilskrives problematikken omkring de mange skjøtene og vanskelighetene i installasjonsfasen.

I dag er polyetylen (PE) det mest brukte rørmaterialet til sliplining. Dette materialet er høyt ansett innenfor drikkevanns-, spillvanns- og gassindustrien. Det er slitesterkt, fleksibelt og i høy grad resistent overfor ytre påvirkninger, som for eksempel aggressive jordbunnsforhold og kjemikalier.

I det hele tatt kan det sies at sliplining i dag i overveiende grad er en renoveringsmetode der lange sammensveiste PE-rør trekkes inn i de ledningsstrekkene som skal fornyes. Sliplining benyttes mest til trykkrør.

Hva forstås det ved sliplining?
Sliplining er den enkleste teknikken til renovering av rørledninger. Metoden innebærer at et nytt rør skyves eller trekkes inn i det gamle røret. Konseptet med å bruke "hullet i jorden" til å installere et nytt rør i det eksisterende er gammel, og det finnes rapporter om teglrør som trekkes inn i gamle avløpsledninger og underføringer for mange tiår siden.

Sliplining som renoveringssmetode krever ikke investering i kostbart spesialutstyr, og det benyttes standardrør og komponenter ved utførelsen av arbeidet. Den vesentligste begrensningen ved bruk av metoden er den reduksjonen av rørdiameteren som en sliplining innebærer. Det må derfor etterprøves at valg av sliplining som metode er forenlig med de kravene til kapasitet som gjelder for det aktuelle ledningsnettet.

En annen vesentlig egenskap ved PE-rør er at de kan sammensveises eller ekstruderes til svært lange lengder, før de installeres i det eksisterende røret ved sliplining.